torsdag 12. november 2009

Digitalkinoens krav til bilde


Kinosaler over det ganske land oppgraderes til digital fremvisning og distribusjon. DCI, eller Digital Cinima Initiative er et samarbeidsprosjekt mellom flere store filmstudioer for å sette standarder for hvordan digital kino skal fungere og yte, fra distribusjon til fremvisning. Gjeldende spesifikasjon er 1.2 av 7.mars 2008.

For de som vil lese hele teksten finnes den her. 156 siders lesning for spesielt interesserte.


Tenkte det kunne være nyttig for entusiaster å vite litt mer om de bildemessige kravene, både for å tilfredsstille nysgjerrigheten, og for de som vil prøve å få sitt eget oppsett til å yte så nærme kravene som mulig. Helt i mål kommer man allikevel ikke; Det finnes i dag kun et fåtall DCI godkjente projektorer som alle har måtte gå gjennom en rigid godkjenningsprosess. Litt av hovedtanken bak DCI er nemlig å sikre et tilnærmingsvist likt ytelses nivå i alle saler. Barco, Nec, Christie og Sony har DCI godkjente projektorer - vi dødelige får ikke tak i de; signalet går på kryptert HD-SDI fra avspiller til projektor.

Men tilbake til saken:

Oppløsning
2K 2048x1080 ( nei, det blir ikke 16:9)
4K ligger i spesifikasjonen, men implementeres i de fleste tilfeller ikke, selv om det foreligger en "4K HD ready" ting. 4K oppløsningen er satt til 4096x2160

Det nærmeste entusiasten kommer her er BlueRay og projektor med 1920x1080 oppløsning

Full hvit lysstyrke
Måles på senter av skjerm i full skjerm hvit
48 cd/m2 (eller 14 fL for de som liker det)

Hva betyr det? Jo det betyr at du mest sannsynlig får nok lys ut av en projektor på godt under 1000 Ansi Lumen i et helt mørkt rom - HELT mørkt rom. For spesifikasjonen sier også at sortnivået, eller maksimalt reflektert lys fra skjerm (uten projektor på) skal være mindre enn 0.01cd/m2 (0.0029 fL). Alt fra dioder på utstyr, trappetrinnslys, telys, downlights satt helt lavt, ødelegger dette - om du klarer å måle det. Et fåtall måleinstrumenter er så følsomme.

Når du leser projektorspesifikasjonen er du heldig om du finner et cd/m2 (NITS) tall i det hele tatt, og dette er neppe målt full skjerm hvit.

For å gjøre om Ansi Lumen fra projektor til cd/m2 på lerretet må du regne litt. Stewart FilmScreen har vært så elskelig å lage et spreadsheet (men i tommer, fot og fL selvfølgelig) Det finner du her.  Carltonbale.com har en annen som tar hensyn til det metriske systemet.

48 cd/m2 er ikke veldig mye lys, og du er avhengig av et rom med mørke, ikke reflekterende overflater.

Kontrast
I og med at de færreste av oss kan klare 0.01 cd/m2 eller klare oss med 48 cd/m2 i lysutbytte, blir kontrasten desto viktigere.

DCI spesifikasjonen krever at kontrasten ikke skal være mindre enn 2000:1.

Da kommer sortnivå, iris og Ansi Lumen inn som viktige tema i projektor valget.

Gamma
I forbrukerverden opererer vi med en gamma på 2.2. Digital kino har satt denne til 2.6. Øyet er mer følsom for varianser i lysstyrke i mørke bilder enn i lyse bilder. Etter massestudier fant DCI ut ved å legge seg på 12 bits per farge per pixel, ville de være på den sikre siden av det de mente øyet kan skille frahverandre i de mørke bildesegmentene. Dette krever MYE av utstyret.

Farger
D65 som hvitpunkt er erstattet med x=3140 y=3510. Dette må nok ses i sammenheng med fargerommet. MERK: BlueRay og DVD, samt broadcast opererer med D65 som hvit, og du vil derfor ikke hente noe ved å endre hvitbalansen - snarere tvert i mot.

Fargerommet er også annerledes enn Rec.709 vi kjenner fra HDTV:
DCI 
Rød 0.680x, 0.320y Grønn 0.265x, 0.690y Blå 0.150x, 0.060y


Rec. 709
Rød 0.64x, 0.33y Grønn 0.30x, 0.6y Blå 0.15x, 0.06y

Endring av fargerommet på projektoren din hjelper deg heller ikke, siden innholdet tilgjengelig for oss er mastret ut fra Rec. 709.

Oppsummering
Da sitter vi igjen med at minimum 2000:1 i kontrast, D65 og Rec. 709 bringer oss nærmest opplevelsen til digital kino, med mindre du mot formodning skulle ha tilgang til DCI beskyttet materiale.

Hva? For mye kontrast?


Testet siste generasjon LED LCD monster fra Philips sammen med Geir Amundsen (Aftenposten) denne uken. 46PFL9704H er en 46" LCD TV med bakLED. Den oppgitte kontrasten er sagt å være hele 5 millioner til en. Lysstyrken på 500 cd/m2 er mildt sagt overveldende.

Skjermen ga oss et dilemma vi ikke tidligere har hatt med konsument skjermer. Nesten uansett hvor mye kontrasten ble pushet oppover så brant ikke bildet ut i hvit. Og de individuelt styrte LED klusterne ga et formidabelt sortnivå som overgår Pioneers Kuro sort.


Hva er så problemet? Det menneskelige øyet. Nærmere bestemt vår evne til kontrast observasjon. Øyet er komplekst og har, hvis det for nok tid på seg (30min), en observasjonsevne på opp mot 10 millioner til en. MEN dette er over tid, der iris og kjemiske prosesser i øyet får tid på seg til å justere seg.

I "øyeblikket" ligger kontrastobservasjonsevnen et sted mellom 400:1 og 800:1. Det betyr at dersom øyet får mere enn dette, vil øyet selv korrigere med lysåpning (som et kamera).

Det ble et problem for oss da vi evaluerte Philips skjermen. Den hadde så høy kontrast (og nei, jeg sier ikke at vi målte 5 millioner til en), at det tidvis både ble vanskelig og ubehagelig å se på.

Det fine med såpass mye lys er selvfølgelig at du vil kunne få et utmerket bilde også i et lyst rom.

Så hva er grensen for kontrast? Her har jeg lite faglitteratur å støtte meg på, og problemstillingen var ny for meg. Vanligvis søker vi å få så mye kontrast ut av skjermen som mulig uten at det brenner ut i hvit eller går utover fargekonformiteten. Om noen har noen gode data på dette setter jeg stor pris på en kommentar.

:)

Reiseplan - en videogeeks turnevirksomhet

Jeg får jevnlig forespørsler fra ulike kanter av landet og jeg tenkte dette innlegget kunne hjelpe å samle kalibreringsoppdrag, slik at det faktisk lot seg gjøre å ta turen rundt i vårt lange land for å redde sjeler fra feil fargetemperatur og oversaturerte farger.




BERGEN
Bergen står på planen for omgående besøk.

Om det kommer forespørsler så tar jeg hjemturen om Haugesund, Stavanger og sørlandet.

Ta kontakt med meg på epost.

fredag 6. november 2009

Testet Samsung og Panasonic 50" plasmaer med Geir Amundsen

Etter at Pioneer la inn årene har plasmatronen stått ledig. Vi forsøkte å finne en arvtaker.
Les testen hos Aftenposten.no.

fredag 30. oktober 2009

Når bør det kalibreres? (film og broadcast)

Når skjermen er ny og driftsatt bør skjermen kalibreres. Det bør foretas periodisk tilsyn for å kontrollere at instillingene er intakte og det ikke har oppstått feil.

I tillegg bør det føres tilsyn når det byttes skjermkort og annen elektronikk i signalveien som kan påvirke bildekvaliteten. Om ikke en full kalibrerings runde, så hvertfall etterkontroll av fargetemperatur, metning og sortnivå.

Det samme gjelder etter firmware og software oppdateringer i skjermkort og software, siden dette kan føre til at lagrede innstillinger slettes, eller at parameter internt endres.

Plasma i postproduksjon

Det er en reell fare for innbrenning av statisk materiale som f.eks color bars som "pausebilde" fra software. Dette vil gi permanente misfarginger på skjermen. Et fullfield grått bilde på 40-50 IRE vil kunne redusere skaden noe.

Plasmaskjermens fosfor når også et halflife der dynamikken blir redusert.

Noen av de jeg har snakket med oppigjennom som har arbeidet lengre perioder foran plasmaskjermer opplever flimmeret fra skjermen som plagsomt over tid.

Når det er sagt er det mange plasmaer på markedet som gir et godt resultat, bare man er klar over fallgruvene.

Viktigheten av kalibrering i film og kringkasting

Standarden for fargetemperatur, metning og sortnivå går tilbake så langt som de første fargefilmene og fargesendingene, og ble etablert for å sikre at alle ledd i kjeden fra kamerakontroll til sendekontroll og mastering så det samme bildet. SMPTE Color Bar test bilde er velkjent i hele industrien, og ble lagt før sendinger og på begynnelsen av tape/filmrull for at den som fikk tilsendt materialet kunne korrigere eventuelle feil og avvik i signalvei og utstyr.

Men det hjelper lite dersom den skjermen og applikasjonen du jobber på avviker fra standarden. Resultatet blir at det du sender videre ikke ser likt ut hos nestemann i kjeden. Værre er det kanskje at den kunstneriske friheten du tar deg i Color gjøres på feil premisser, og den eneste som vil se innholdet slik du har tiltenkt det er deg selv.

Avhengig av hvor man arbeider kan det være mange mennesker involvert fra skyting til sending. Dersom skjermparken spriker i formidlingsevnen til de som jobber med innholdet, kan det føre til unødvendig arbeid og mulige feil i produksjonen.

Jobbes det på en skjerm med for lav metning, vil innholdet som produseres ha en tendens til å for mye farger og vise versa.

Om skjermen har for høy brightness kan det føre til at detaljrikdommen i nedre del av gråtoneskalaen blir borte når innholdet sendes videre. Er det satt for lavt, vil man risikere å redusere dynamikken i bildet unødvendig.

Feil fargetemperatur vil kunne føre til en overrepresentasjon av en fargetone. Ligger du f.eks over 7000K er det fare for å levere fra seg for varmt materiale. Ligger du eksempelvis under 6000K vil du risikere å justere for kaldt.

Kalibrering av skjermparken gir en trygghet på at andre ser bildet slik du har tenkt det, og det gir et bedre grunnlag for å oppdage feil.

Først justeres skjermen ved hjelp av en sdi/ hd-sdi testsignalgenerator. Fargetemperatur justeres ved hjelp av et coloriometer, metningen med gating funksjon om skjermen har det. Årsaken til at skjermen først bør kalibreres er at det da er mulig å oppdage avvik i software/signalvei. Deretter sjekkes signalveien og de ulike applikasjonene mot SMPTE og EBU standardene og eventuelle avvik kompenseres for i signalkilden.

Det er en god investering å få best mulig resultat ut av det utstyret man har tilgjengelig og har investert i. Alle som er involvert i film og TV produksjon fortjener å se det riktige bildet.

torsdag 29. oktober 2009

FAQ: Hvor mye er det å hente på kalibrering?

Dette er et spørsmål jeg får ofte, og jeg skal prøve å svare på det litt i detalj.


Film og TV industrien har en standard de følger for å sikre at alle som jobber med filmen og TV sendingene jobber ut fra samme "mal". Dermed reduseres antall mulige feilkilder, og endringer som blir gjort forholder seg til denne standarden som en grunnpilar.


For meg som film og bilde entusiast vil jeg også se dette bildet. Jeg vil også ha færrest mulig feilkilder. 
Uten å gå gjennom en serie med testbilder og måling av skjermen, vites det rett og slett ikke om skjermen viser bildet i henhold til disse standardene.


Så hvis riktig bildegjengivelse er noe som du verdsetter, så er det mye å hente i form av at skjermen etter kalibrering yter så nærme film og TV standardene som mulig, og du vet at det bildet du ser er det riktige bildet.


Hvor mye utslag en kalibrering får i forhold til fabrikkinnstillingene varierer fra skjerm til skjerm, men av erfaring så vet jeg at 9 av 10 skjermer ikke har en fabrikkinnstilling som gir den rette fargetemperaturen, eller den rette sort- og hvitbalansen. 

mandag 19. oktober 2009

LCD, plasma eller LEDLCD

Jeg ble i 2008 sitert på NRK's FBI på at dersom man ville se film skulle man velge plasma. Mye har skjedd siden den gang. Pioneer, plasmakongen, har sluttet å lage skjermer (selv om noen fortsatt er tilgjengelig) og LED LCD er blitt en vanlig teknologi.


Tidligere var argumentene enkle; LCD var små skjermer, plasma var store skjermer. Så ble det slutt på det. Så var argumentet at plasma gjenga bevegelse bedre og hadde bedre kontrast. Så ble det slutt på det også. 


Hva skal man velge nå? Svaret er enkelt, og burde vært det svaret vi ga hele tiden: Den skjermen som har best bilde til den prisen du har tenkt deg.


Har du et stramt budsjett, gir i skrivende stund kanskje plasma deg mest "bang for the buck". Plasma er nå en moden teknologi. Plasmaskjermen består av tusenvis av pixler der selve pixelen i seg selv produserer lys (les mer om dette på "how stuff works"). Det gir deg god dynamikk, og generelt et bedre sortnivå. Når det er sagt er det alltid en ladespenning som gjør at pixlene ikke slutter helt å lyse, ergo ikke helt sort - noe som plasmaprodusenter prøver å bøte på med ulike filtre og glass. De lysende pixlene gjør også at plasmaskjermer generelt har bedre innsynsvinkler enn LCD skjermer. Plasmacellene (pixlene) har en maksgrense for hvor mye lys de klarer og produsere, og brenner langsomt men sikkert ut, noe som gjør at plasmaskjermer over tid blir blassere. Med en plasmaskjerm har man også faren for innbrenning - at et bilde med stillestående elementer (f.eks. MessTV og Sonen) lager en varig "skygge" på skjermen, selv når man ser på andre programmer. Da LCD skjermene var skrekkelige på bevegelser var plasma et skritt foran når det gjaldt flyt i bildet. Denne forskjellen er ikke like påtakelig lenger. Plasmaskjermen gir også fra seg en flimmer ifm oppdateringen av bildet, noe som gjør den mindre egnet enn LCD som postproduksjonsmonitor.


LCD skjermer fungerer på en annen måte enn plasma. Selve LCD elementet i skjermen der pixlene sitter, gir ikke fra seg lys slik som plasma, men er avhengig av en lyskilde bak (som et gammeldags lysbilde). I dag finnes det i hovedsak to tilnærmingsmetoder til dette: LED eller en form for lysstoffrør. Den mest vanlige varianten i dag er lysstoffrør. Det gir en rekke med utfordringer. Med et lysstoffrør på hver side blir den vanskelig å ha en uniform flate med lys, og ofte ser man stikk fra lampene i kantene av skjermen på mørke bilder. Dernest er det vanskelig å lage sort, når man allikevel har en lampe som står og lyser bak.


Med LED LCD er saken litt annerledes. Noen produsenter plasserer LED baklyset på siden, andre bak LCD skjermen. Alle LED markedsførte TV'er er LCD TV'er med LED baklys i en eller annen form - altså ingen ny skjermteknologi. LED lyset lar seg styre i klustre - noe som betyr at man kan enten gi mere eller mindre lys til deler av bildet, noe som vesentlig forbedrer den opplevde kontrasten i bildet. LED lyset lar seg også tilnærmingsvis skrus av, noe som på enkelte skjermer gir et fenomenalt sortnivå. Jo flere LED klustre skjermen har, jo bedre kontroll har skjermen på sortnivå og kontrast.


LCD teknologien har noen innebyggede hindre i oppdateringen av pixlene som gjør at bildet har en tendens til å "hakke" og "slepe". Alle de store produsentene har sin egen tilnærming til hvordan de løser dette. Alle er gode på noe, og alle har forbedringspotensiale. Sony har sin Motion Flow, Samsung har sin Motion Plus, og Philips har Natural Motion. Se etter om skjermen du skal kjøpe har dette innebygget - det gjør en stor forskjell på bildekvaliteten.

Fargerom og primærfarger

Fargerommet definerer yttergrensene av hvilke farger en skjerm gjengir eller skal gjengi. Fargerommet danner en trekant i CIE diagrammet der ytterpunktene defineres av primærfargene rødt, grønt og blått. I og med at disse tre fargene danner grunnlaget for alle andre farger som skjermen produserer, er det et tema at primærfargene er riktige.


I mangelen av standardisering finnes det flere fargerom, men de to mest vanlige er Rec. 601 for SD og Rec. 709 for HD materiale. Hovedforskjellen mellom de to er i hovedsak Lumakoeffisienten og primærfarger. Hva disse forskjellene resulterer i i praksis blir kanskje vel teknisk, men det fører til noe konverteringstrøbbel mellom de to. For de som vil lese mer, sjekk ut Wikipedia om Rec. 709 og Rec. 601.


Denne figuren viser HD fargerommet. Farger som ligger utenfor denne trekanten kan ikke skjermen gjengi. Målet er at skjermens primærfarger, ren rød, blå og grønn, skal være like de i Rec. 709. Er de ikke det (og det er de sjelden 100%), så vil det føre til forskyvninger i hvordan andre farger vises. På langt nær alle skjermer har justering av primærfarger tilgjengelig i menyene, og det er en grunn til det. Det å gjengi ytterpunktene av fargerommet iht standarden koster i form av lysutbytte, og ved å redusere litt på fargerommet kan man spare produksjonskostnader. Dermed er det heller ikke sikkert at skjermen er i stand til å gjengi riktige primærfarger, og dersom man justerer de kan det få følger for blant annet gamma. Men har du en høykvalitets skjerm eller projektor, er det mulig å justere disse med måleinstrumenter.


De riktige primærfargene for HD materiale er:
Rød : x0.64 y0.33
Grønn: x0.30 y0.6
Blå: x0.15 y0.06


Når dette ikke tillegges mere vekt fra presse og produsenter, kan det ses i sammenheng med oversikten i innlegget "hva er et bra bilde".  Film materiale inneholder sjelden svært mettede farger og store felt med farger, og feil i fargerommet er mest synlig her. Dernest er ikke det menneskelige øyet spesielt god på å sjeldne små unøyaktigheter i farge uten en visuell referanse tilstede. Når vi da i tillegg vet at de fleste skjermer leveres med både feil fargemetning og fargetemperatur, kommer dette ganske langt ned på listen.

onsdag 14. oktober 2009

Fargetemperatur Hvitbalanse

Hvorfor er fargetemperatur viktig? Det finnes standarder for hvordan en farge skal se ut på TV skjermen. Det betyr at dersom alle har skjermen innstilt til denne standarden, vil bildet se likt ut hele veien fra postproduksjon til forbruker. Snøen blir hvit og ikke blåaktig, blå er blått og ikke lilla, og ikke minst sort er sort og ikke blåaktig elller rødaktig.



Fargetemperaturen bestemmes av det relative forholdet mellom rødt, blått og grønt. Farge temperatur måles i Kelvin, og riktig hvitfarge har en temperatur på 6504K, eller for å være mer eksakt; punktet D65. Fargen dette punktet har kan du se i et CIE diagram.


Når det gjelder dette er det ikke rom for tolkninger; enten er fargen riktig, ellers er den det ikke. Så hvordan har det seg at TV'en du har kjøpt ikke har det riktige fargetemperaturen? For det første kommer markedsføringen inn. I butikken vil en skjerm med overdrevet rød se "friskere" ut, og en skjerm med overdrevet blå vil se lysere ut - og dermed foretrekkes av kjøperen. Dernest er det ingen enkel oppgave å sette en 100% riktig fargetemperatur. Den henger tett sammen med andre innstillinger som gamma og kontrast, og disse bør justeres etter forholdene i rommet og korrigeres for kilder.


Noen skjermer og projektorer har en fargetemperatur innstilling som heter 6500K eller D65. Min erfaring er at selv om denne fører deg nærmere mål, er det et godt stykke igjen før de er innenfor toleransegrensene for D65.


Da har vi etablert at:
a: det finnes en standard for fargetemperatur
b: de færreste skjermer kommer med denne instillingen


Hva nå? For å justere fargetemperatur trenger man måleinstrumenter. Et trenet øye kan se om skjermen er i nærheten, men ikke eksakt. Da kan man enten leie inn en kalibratør til å justere skjermen, eller skaffe seg et måleinstrument. Her er noen:


Felles for disse er at de alle måler mengden blå, grønn og rød i bildet. Med en serie gråtone testbilder måles og justeres fargesammensetningen på tvers av gråtoneskalaen. Denne innstillingen kan hete "fargetemperatur" eller "hvitbalanse". Avhengig av hva slags skjerm eller prosesseringsutstyr du har vil du finne alt fra ingen mulighet til å justere, til medisinske operasjonsskjermer som har instillinger per 10IRE.


Det vanligste er at man har et sett med instillinger for nedre del og en annen for øvre del av gråtoneskalaen. Disse henger tett sammen og påvirker hverandre. Det er derfor ofte en tidkrevende prosess å justere fargetemperatur, siden man hele tiden må gå frem og tilbake å gjøre justeringer til man finner en blanding som fungerer for hele gråtoneskalaen.


Navnene på innstillingen for nedre og øvre del av gråtoneskalaen er ikke alltid like enkle å tolke ut fra OSD'en, men her er noen tips;


Hvitbalansejustering for nedre del av gråtoneskalaen: 
Bias, Offset, Cuts, Cutoff, Sub-brightness, RGB brightness


Hvitbalansejustering for øvre del av gråtoneskalaen: 
Drive, Gain, Sub-contrast, RGB contrast 




Det finnes ikke én spesifikk innstilling som er den rette, siden man kan oppnå samme resultat med å manipulere fargeblandingen på flere måter.


Om du finner innstillinger på nettet er det viktig at du samtidig kopierer innstillinger for kontrast og gamma, hvis ikke vil ikke resultatet bli riktig. Det er også ofte forskjeller mellom eksemplarer av samme modell.


Vær forsiktig med grønn. Det menneskelige øyet har mange flere grønne reseptorer enn blå og røde, og vi er derfor mye mer følsomme for grønn enn de to andre primærfargene.


Når skjermen har riktig fargetemperatur vil du oppleve at bildet ser mye mer naturtro ut, og du kan være sikker på at du ser de samme fargene som filmskaperen har tenkt du skal se.

mandag 12. oktober 2009

ISF kalibrering av TV'er og projektorer

Mange produsenter reklamerer for ISF ccc menyer etc. Det er nyttig i form av at kalibratøren kan låse innstillingene slik at du ikke risikerer å miste dem, men det er ikke nødvendig med disse menyene for å få skjermen ISF kalibrert. ISF kalibrert skjerm betyr ganske enkelt at en ISF sertifisert kalibratør har justert bildet i henhold til SMTPE's retningslinjer, per kilde, med dag og kvelds modus dersom det er nødvendig i rommet. Hvor godt skjermen er designet bestemmer til syvende og sist hvor godt resultatet blir.

Brightness, kontrast, fargemetning og fargetemperatur justeres, og kildene optimaliseres til skjermen med valg av den mest kompatible oppløsningen og oppdateringsfrekvens.

De aller fleste skjermer vil ha noe å hente fra å bli kalibrert. Kalibreringen må foretas der skjermen skal brukes for å kompensere for kilder og belysning i rommet.

Brightness

Brightness (eller sortnivå) innstillingen justerer de mørke nyansene i bildet og flytter innslagspunktet for gråtoneskalaen oppover og nedover. Denne instillingen er viktig både for den opplevde kontrasten og for detaljrikdommen i bildet. For høy brightness gir et utvasket bilde, for lav fører til at informasjon i nedre delen av gråtoneskalaen forsvinner. Det er ønskelig å stille brightness så lavt vi kan, mens man samtidig beholder all informasjon i bildet. Et klipp med en sort dress er et godt eksempel på dette.





Når brightness er riktig instillt kommer alle de mørke kontrastene i dressen klart frem, den ser sort ut, men sømmer og folder er synlige.







Er brightness satt for høyt blir bildet utvasket og blasst.

Settes brightness for lavt forsvinner folder og sømmer, og selv om det ser sort og fint ut, mangler mye informasjon fra bildet; det gror igjen i det sorte. Dette er et vanlig triks i butikken for at skjermen skal fremstå med tilsynelatende bedre sortnivå.







Hvor synlig dette innslagspunktet for sort er avhenger mye av lyset i rommet. Et lyst rom trenger å ha høyere brightness enn et mørkt rom. Ofte er TV sendinger via dekoder så mye komprimert at de trenger høyere brightness enn for eksempel en BD. Bruk de ulike "mode" instillingene i TV'en til forskjellige innstillinger for dag og natt.







Den allmektige kontrasten

Kontrast innstillingen brukes til å justere hvitnivået i bildet. For lite kontrast gir et kjedelig og blasst bilde. For mye kontrast fører til at detaljer i de lyse partiene i bildet smelter sammen og man mister informasjon.


Riktig innstilling av kontrast
Finner du et klipp hvor noen har på seg en hvit skjorte er det et nyttig bilde for å justere kontrast.







Med riktig innstilt kontrast skal du kunne se rynker og folder i skjorten. Dette er en viktig del av detaljrikdommen i bildet.








Setter du derimot kontrastinstillingen for høyt, vil du se at detaljene i stoffet vil forsvinne og deler av skjorten blir bare hvite felt; det hvite blør over i hverandre. Du går dermed glipp av informasjon som skal være med i bildet.




Kontrasten er viktig for "trøkket" i bildet, så det er ønskelig å få ut så mye kontrast som mulig uten at det hvite blør ut.


Når det er sagt, påvirker kontrast instillingen utrolig mange aspekter ved bildegjengivelsen utover selve de lyse delene av bildet.


Kontrast og brightness
Kontrast innstillingen henger sammen med brightness innstillingen. Reduserer du kontrasten flyttes hvitnivået nedover og det påvirker gjengivelsen av de mørke delene av bildet; det begynner å gro igjen og brightness innstillingen bør flyttes nedover. Heves kontrasten flyttes h
vitnivået oppover og innslagspunktet for de mørke delene av bildet flyttes oppover og brightness innstillingen bør flyttes nedover. Brightness innstillingen påvirker ikke i samme grad kontrast innstillingen.


Kontrast og fargegjengivelse
Målet er at en farge skal "se lik ut" på tvers av gråtoneskalaen.





Det man vil oppdage når man beveger kontrastinnstillingen er at man av og til vil se at man får det vil kaller fargestikk i enkelte deler av gråtoneskalaen. Det vil si at blå, grønn eller rød, eller noen av sekundærfargene blir overrepresentert. Hvor mye dette gjør seg utslag varierer fra skjerm til skjerm og mellom de ulike displayteknologiene. Det betyr at dersom du vil ha en skjerm som gjengir farger korrekt, gjelder det å finne et kompromiss mellom så mye kontrast som mulig og et punkt der kontrasten gir en så uniform fargegjengivelse som mulig på tvers av gråtoneskalaen.


Når man ser alt dette under ett, er det ikke vanskelig å se at det oppgitte kontrasttallet for skjermen er en sannhet med sterke modifikasjoner.



Hva er et bra bilde?

Det er gjort mye forskning på hvordan mennesket oppfatter et TV bilde og hva som gjør at et bilde oppfattes som bra eller dårlig.

  1. Bildet skal ha god kontrast
  2. Bildet skal være fargerikt
  3. Fargene skal være riktige
  4. Bildet skal ha skarpe detaljer
Kontrast
Kontrast er det viktigste for at et bilde skal oppleves som bra. Kontrast er forskjellen mellom det mørke og lyse partier i bildet. Det menneskelige øyet oppfatter kontraster i den mørke delen av bildet svært godt. Derfor er måten skjermen gjengir sort og mørke nyanser viktig. Derfor er det heller ikke så rart at produsentene kappes om å ha det høyeste kontrasttallet på sine produkter. Disse tallene kan ofte være misvisende, siden de er målt med markedsføring for øyet. Sort målingen foretas ofte med brightness og baklys instillingene satt så langt ned som overhodet mulig, og likeledes måles hvitnivået med kontrastinstilling og baklys på fullt. Derfor gjenspeiler ofte ikke dette tallet den faktiske kontrasten skjermen har når den skal gjengi et bilde i henhold til SMTPE og EBU standarder.

Her kommer valget av teknologi inn for oss forbrukere; skal vi velge plasma, LCD eller LEDLCD TV? Mer om dette i et eget innlegg.

Fargerikt
Et blast bilde er kjedelig. Men med moderne skjermer er kanskje heller det motsatte ofte det vi utsettes for; for mye farger. Fargemetning settes ofte for høyt av produsenter for å trekke øyet mot deres produkter, og av forbrukere som vil ha et bilde med "punch". Når fargemetningen settes for lavt blir gressmatter, hudtoner og andre overflater blasse og triste, men settes de for høyt ser ansikter solbrente ut og fotballbanen ser radioaktiv ut. Bruk hudtoner i bildet og justere fargemetningen til det ser naturlig ut.

Riktige farger
Snakket ikke jeg akkurat om farger? Fargegjengivelse har to aspekter: fargemetning og fargetemperatur. Metningen har jeg snakket om; hvor mye eller lite farger bildet har, men fargetemperaturen krever også en gjennomgang.

Selv om fargemetningen er riktig, ser bildet allikevel ikke alltid riktig ut. Fargene i TV bildet består av blandinger av rød, grønn og blå. Fargetemperaturen er det relative forholdet mellom disse. Hvit brukes som et fast holdepunkt som utgangspunkt for de andre fargene. CIE (International Commisson og Illumination) har satt punktet D65 (X=0.313 Y=0,329 6504K) som hvit. For å justere dette behøves spesialinstrumentering, men som en guide ligger fargetemperatur "varm" eller "mellomvarm" som ofte nærmest dette. Dersom fargetemperaturen ikke er satt riktig, vil man for eksempel se at snø får et lite blåstikk i seg, eller at nysprungede blader ser ut som sensommer.

Detaljer
Hvis detaljer betyr minst, hva er da all denne "full HD" praten? Det er et paradoks at det er blitt brukt såpass mye markedsføringspenger på noe som det menneskelige øyet nedprioriterer. Når det er sagt er det flott at vi nå har HD materiale tilgjengelig, ikke så mye på grunn av detaljrikdommen, men fordi vi slipper mye feil og artefakter i bildet. TV bildet vi inntil få år siden satt å så på var designet i 1930 årene og var ikke beregnet for større skjermer enn 19". Når vi nå sitter med skjermer opp mot 60" er behovet for detaljer større. Jeg har gjort tester sammen med Geir Amundsen hos Aftenposten der spørrepanelet ikke har sett forskjell på en 720 og en 1080 skjerm, men full HD eller ikke er ikke så interessant i seg selv. Det vi nå har fått med BD filmer og HD kanaler er at TV-apparatet ikke lenger trenger å gjette seg til hva den skal fylle opp alle pixlene med, og dermed har vi fått klarere bilder med mindre feil, og med færre feilkilder.

Noe man skal være klar over, er at mange produsenter setter nullpunktet for skarphetsinstillingen høyere enn det faktiske nullpunktet. Det som da skjer er at skjermen forsøker å lage detaljer og skarpere overganger der det ikke skal være det - noe som fører til feil og artefakter i bildet. SD materiale kan godt ha en lavere skarphetsinnstilling enn HD materiale for å maskere noe av mangelen på detaljer.


Det som ikke er med i oversikten er bildeprosessering. Her er det stor forskjell mellom de ulike skjermene og teknologiene. Bildet er bygget opp av vertikale og horisontale linjer. Når materialet som spilles av ikke er i "native" oppløsning, som ved avspilling av vanlige TV sendinger fra dekoder, må TV skjermen gjette seg til det som skal fylle opp alle pikslene. Det betyr for eksempel at introen på C.S.I Miami med Miamis skyline i SD vil hakke litt. De fleste produsentene har sin egen tilnærming til hvordan de løser dette, og er sterke på ulike ting. En annet element er at oppdateringshastigheten på TV-skjermen og fra DVD/BD spillere skiller seg fra analoge opptaksmedier. Et analogt filmkamera tar 24 bilder i sekundet. Når dette skal oversettes til 50, 60, 100 og 200 bilder i sekundet, går ikke alltid dette opp, og enkelte bilderammer må gjentas for at tidslinjen skal bli riktig. Dette er som oftest best synlig på vertikal lanskaps panorering der det i korte øyeblikk virker som om bildet stopper litt opp. Noen produsenter har derfor utstyrt sine komponenter med 24Hz støtte.

Hva er videokalibrering?

Målet med videokalibering er ganske enkelt å få bildet til å se ut som filmskaper og produsent har ment det. Det betyr at skjermen i stua i prinsippet skal gjengi bildet på samme måte som postproduksjonsmonitorene hos filmstudioene og TV-selskapene.

Både amerikanske SMTPE (Society of Motion Picture and Television Engineers) og europeiske EBU (European Broadcasting Union) har satt standarder på hva skjermene skal gjengi og hvordan.

Disse standardene legger føringer for hvor mye farge bildet skal ha, hvilken fargetemperatur det skal ha, hvordan bildet skal gjengi mørke og lyse nyanser (brightness og contrast), og den relative stigningen i lysutbytte fra mørkt til lyst (gamma).

Gjennom å bruke ulike testbilder og målesensorer, sammen med øyet, justeres disse instillingene til skjermen er så nærme disse standardene som mulig. Det er viktig at denne justeringen gjøres i omgivelsene som skjermen står i og med de kildene som skal benyttes (dekoder, BD, DVD etc) får å kompensere for lysforhold i rommet og eventuelle feil og farginger fra kildene.